logo
logo

2. bloggpost; «Pappa, du hadde rett! Hagen var ikke for oss som bodde i blokkene i Tante Ulrikkes vei». Del 1

Ukatogorisert

Av :

Tusen takk til alle som leste og delte gjestebloggen (Kadafi Zaman) på fredag! Utrolig respons! Vi er begge både postivt overrasket og takknemlige for de gode tilbakemeldingene.

I dagens bloggpost hadde jeg egentlig planlagt å skrive om ekkokammere, om hvor det bærer hen når vi stempler folk med andre meninger som rasister og det som verre er. Det har jeg selv sett på nært hold; folk med legitim innvandringsskepsis som defineres som rasister. Jeg har kjent folk som faktisk er blitt rasister i ordets rette forstand (delvis) fordi andre har definert som det. I disse tider med skarpere debattklima og økende polarisering har jeg inntrykk av at dette skjer i stadig økende grad. Uheldig for dem som utsettes for det, uheldig for oss som samfunn og kanskje aller mest uheldig for de som faktisk blir utsatt for diskriminering eller rasisme. Men det får bli i en annen bloggpost snart.

Jeg har ombestemt meg og føler i dag behov for å skrive om noe annet, noen andre. Jeg begynte så vidt å skrive på Twitter i går og fortsetter her. Var litt rask og lovte kl 20 i dag og nå er jeg ikke ferdig. Så oppdaterer litt utover kvelden (burde jo ha ventet til jeg var ferdig men @sgaarder maser!). En del referanser, bilder, dokumentasjon blir lagt til etterhvert, så kom gjerne innom igjen senere eller oppdater siden. Temaet er omfattende, må innom Fremskrittspartiets (ALP) tidlige år. Mye grums der som mannen jeg skriver om har forsøkt å få oss til å glemme, men som likevel er en del av bagasjen han har med seg og som han verken ønsker å vise oss, snakke om eller å fravriste seg ved å ta et endelig oppgjør med. Derfor fortsetter jeg på dette temaet de neste gangene. Følte det riktig å ta dette nå da vedkommende som aldri selv har vært nobel i disse dager ønsker å sitte i en nobel stol.

Viktig for meg å understreke at dette ikke er ment som et innlegg i innvandringsdebatten eller som et partipolitisk utspill. Jeg er partiløs, for en relativt streng innvandringspolitikk og jeg mener Frp på mange måter har vært nødvendig i norsk politikk. Det jeg her ønsker å belyse er hvordan en partileder og noen av hans nærmeste medarbeidere helt siden 70-tallet har fått herje i norsk politisk liv og i offentligheten for øvrig. Mange av dem var renspikka rasister (altså, vi snakker om raseteorier og den pakka der) FØR de hadde sett et eneste svart menneske. Så var de så heldige at Norge fikk «fremmedarbeiderne» rundt den tid da partiet ble stiftet; ressurssvake folk som følte de var her på nåde og som ikke kunne ta til motmæle mot drevne, artikulerte politikere som brukte alle skitne triks i den gamle partiboka de arvet av Anders Lange. Fremmedarbeiderne som de kunne herje med på sin ferd mot toppen i norsk politikk og samfunnsliv. Min far var en av disse. Fremmedarbeiderne ble senere skiftet ut med muslimer, homofile, alenemødre og andre som var lett bytte. Partikappen ble stadig snudd etter de politiske vindstrømmene. Det plager meg at en politiker som både var drivkraften bak mye av dette og også øverste ansvarlige fortsatt ikke har beklaget. Tvert i mot; han får fortsette videre på sin evige egoferd.

Selv om tidligere «opprør» i dette partiet er brutalt slått ned på så har jeg et håp at folk innad i partiet, de som kaller seg liberale, en dag reiser seg igjen. Tar et oppgjør med fortiden, med stifterne. Akkurat slik de krever at jeg skal gjøre det med min religion og tro. Er det for mye å håpe på? Jeg står i alle fall klar til å støtte dem. Gjør du?

Takk for at du leser! Det betyr mye! Del gjerne i sosiale medier om du tenker flere bør få dette med seg.

QuintusPila

Tråden fra 19.11. får du opp ved å trykke på tweeten under.

————————————-

#Metoo (pakkisversjonen)

I over tretti år har jeg sittet inne med noe som har plaget meg, men jeg har ikke turt å snakke høyt om det. En mann var med på å ødelegge deler av barndommen min og mandre andres. Uten at vi hadde gjort han noe, uten at han hadde møtt oss, for min del uten at jeg hadde fått vist ham at jeg bak den brune huden min (som deler av året er ganske lik hans egen) var akkurat som alle de andre. Var redd folk skulle si det var meg det var noe galt med, at det var vrangforestillinger, at det var “rasismekortet”, offerkortet jeg spilte ut. Hvem ville vel tro på pakkisen fra Stovner, han som så vidt klarte å gjøre seg forstått på norsk, han som allerede hadde nok av problemer på skolen, som senere ikke tok høyere utdannelse, han uten stort nettverk rundt seg, han som til og med er muslim? Det gjorde det ikke lettere at mannen det var snakk om var en godt voksen, hvit norsk mann, fra beste vestkant, godt utdannet, flink til å snakke for seg, som lovet billigere alkohol og tobakk og samtidig var konservativ kristen, som lokket med lavere skatter, bedre veier og som derfor var elsket av mange. Eller at han var leder i et politisk parti, hadde kontakter til topps i samfunnet jeg trodde jeg bare var en gjest i. Forresten, han var ikke bare partileder. Han ble kalt parti-eier. For han var Kongen i partiet, som ingen turte å si i mot. Eller…noen gjorde jo det, og dem gikk det sjeldent bra med. Kan du forstå at det føltes som rått parti for en 8/9/10-åring?

Så jeg tenkte å vente med å si det til noen. Til jeg var litt eldre, kunne forsvare meg, kunne snakke og skrive norsk. Til jeg følte meg som en integrert del av landet jeg hadde bodd i siden jeg var 3 år, og ikke lenger fryktet utfrysning eller utkastelse. Til jeg visste jeg hadde noen som ville lytte til meg, selv om de ikke var som meg. Den dagen var i går. 20.11.2017. Da begynte jeg å fortelle litt om denne mannen. Fikk plutselig behov for å få det ut da jeg var på Stovner i Oslo. Hadde kjørt niesene mine hjem etter besøk. Minner fra barndommen dukket opp da jeg var tilbake på stedet der jeg hørte om denne mannen for første gang for 30 år siden.

I mellomtiden, i alle årene i mellom, forsøkte jeg å forstå hva han hadde mot meg og oss. Var hudfargen min virkelig så sjenerende? Var det religionen min? Den som jeg aldri har utøvd blant andre folk, kun med stille bønn hjemme eller i en moskè.. På samme tid som jeg begynte i 1. klasse stod det i partiavisa «hans» om skumle hottentotter og buskmenn som var en fare for de hvite i Sør Afrika. Jeg kjente meg ikke igjen, jeg var jo brun – ikke svart. Kanskje han ikke mente sånne som meg?

Som jeg har skrevet om i en tidligere bloggpost så kjente jeg ikke pappa før jeg kom til Norge i 1983. Det gjorde at vi aldri kom nær hverandre som andre fedre og barn. Vi snakket ikke sammen mer enn strengt nødvendig. Men jeg visste alltid at han elsket meg, at han gjorde alt han kunne for at jeg og familien vår skulle ha det bra. At han kjørte trikk på dagen og taxi på natta 6-7 dager i uka – kun for at vi skulle ha det bra, ha det som alle andre barn i nabolaget på Stovner.

Den første ordentlige samtalen jeg husker jeg og pappa hadde var i 1988/-89. Han spurte om vi kunne gå ut og prate litt. Vi satte oss på en benk utenfor blokka. Pappa beklaget for at jeg midt i første skoleår ble tatt ut av klassen og sendt til Pakistan, og dermed dumpa. Jeg sa det var i orden, trivdes bedre i den nye klassen. Jeg var eldst og det var flere pakistanere i klassen som jeg kunne snakke urdu med. Han sa han hadde forståelse for at det var slitsomt for meg med urdu-undervisning etter skolen. Han sa han forstod at jeg ikke likte urdu-tegneseriene og de kjedelige pakistanske barnefilmene som vi fikk tilsendt fra Pakistan, men at det var nødvendig. Akkurat som den kjedelige pakistanske nasjonalsangen jeg måtte lære meg i tillegg til den norske.

Pappa tok sitt ansvar på alvor. På tross av begrensede språk- og samfunnskunnskaper om Norge forsøkte han å vurdere realistiske fremtidsscenarioer for oss. Han ville veldig gjerne at vi skulle komme i gang med det nye livet i Norge for alvor, integrering som vi kaller det, men han ville også ha en retrettmulighet i tilfelle. Tilfellet var den nevnte mannen og en del av hans kumpanersom stadig fikk stor oppmerksomhet i mediene for ulike krasse utspill. Alltid mot «oss». Pappa fortalte meg at, selv om vi hadde Anne Berit og mange av disse gode naboene rundt oss, så var det også folk som ikke likte at vi var her. Ting kunne skje i fremtiden, disse folkene kunne få mange med seg. Da kunne det bli vanskelig å bli boende i Norge. Utrolig tungt å høre dengang, kanskje derfor jeg husker samtalen så godt. Men brikkene begynte også å falle på plass; reisen tilbake til Pakistan i 1986, urdu-undervisningen jeg syntes var så slitsom, bøker og filmer om pakistansk kultur, oppmuntringene om å ha flest mulig pakistanske venner – alt var del av en «plan». Akkurat som huset pappa senere fikk bygget i Gujrat, i stedenfor hytte på fjellet som vi helst skulle hatt. I tilfelle vi en dag ikke fikk være gjester i dette landet lenger. Jeg sa jeg ikke kunne forstå at det kunne finnes slike folk, alle rundt oss var jo så greie. Pappa ga noen eksempler. Jeg husker dem ikke lenger, annet enn ett; en muslim hadde skrevet et brev til denne mannen og truet med at “vi” skulle ta over Norge fra de som hadde latt oss komme hit. Det var mye snakk om det i mediene, pappa var sint på muslimen som hadde skrevet dette. Vi ga hverandre en sjelden klem og gikk inn igjen.

Jeg har aldri klart å slippe dette. Begynte allerede i 10-årsalderen å lese aviser daglig. Var nysgjerrig på denne mannen. Etter mange år fikk jeg lest dette brevet. Fortalte pappa at han var blitt lurt; det var ingen muslim som hadde skrevet brevet! Når jeg leser brevet nå så slår det meg at det egentlig var et veldig dårlig forsøk. Språket er så rent, antakelig ikke mange Mustafaer som kunne skrive så bra i 1989. Språket i brevet er så nærme denne mannens at jeg nesten kan slå fast at han ikke fikk noen andre til å skrive det engang, han skrev det selv. Men som vanlig slapp han unna. Ingen konsekvenser, han kunne bare kjøre på videre. Ja, utenom erstatningen han måtte betale til denne Mustafa som ble uskyldig hengt ut i alle medier.

———————————-
Oppdatert kl. 23.00 20/11. Har lagt til litt innhold og rettet skriveleifer. Dette var litt tungt å skrive om følte jeg, så jeg tror jeg avslutter her i dag selv om planen var å skrive litt til. Fortsetter herfra i egen bloggpost 22.11. Insha-Allah 🙂 Har du kommentarer, tips, merknader, ris eller ros så bruk gjerne kommentarfeltet under. Svarer alle, men henger litt etter akkurat nå.

* Mine foreldre var godt utdannet fra Pakistan, så heldige var ikke mange andre av de som bodde i nabolaget. For dem ble det på alle måter verre. Det tenker jeg å komme tilbake til siden. Håper du samtidig prøver å forstå. Forstå hvordan dagens nyankomne QuintusPilaer har det når de opplever den retorikken som føres av enkelte av våre øverste folkevalgte. Igjen; ikke argumentasjon for mykere innvandringspolitikk – jeg snakker om de som bor her og som kommer til å bo her uansett om jeg eller du liker det eller ei, naboene og kollegene våre. Eller de som kanskje aldri får bli naboer i våre nabolag, kolleger på våre arbeidsplasser. Det håper jeg du forsøker å forstå. For det ser ikke ut til at de som er satt til dette arbeidet er interessert i å forstå noe som helst av dette.

Tusen takk for at du leste!

4 348 Kommentarer